Et rødt eple jeg plukket i frukthagen, mens septemberlyset falt skrått mellom trærne.
Det er lyset jeg legger merke til først, lenge før løvet skifter farge og før luften blir så kald at jeg kjenner den.
En dag i september står jeg ute i hagen på samme tid som jeg pleide å gå ut i juli, og lyset treffer meg på en annen måte. Det står lavere nå, kommer skrått inn over hagen og har en gyllen farge som sommerlyset aldri får.
Det skrå høstlyset forandrer hele hagen. Skyggene strekker seg lange utover plenen på tider av dagen der de om sommeren nesten ikke fantes, det grønne blir dypere og mørkere, og de første gule og røde bladene lyser svakt opp når solen treffer dem.
Jeg har begynt å legge dagen etter dette lyset. Formiddagene har blitt roligere, for solen kommer senere og svakere, og mellom tre og fem om ettermiddagen står den så lavt at den sender lange striper gjennom epletrærne og ned på bakken mellom dem.
Nyplukkede epler samlet i et nett.
I det lave lyset ser jeg ting jeg ellers går forbi.
Om morgenen henger spindelvevet mellom stilker og greiner, tungt av dugg, og det har sikkert vært der hele sommeren, men jeg ser det først nå, når solen treffer det fra siden.
Fjærene på hønene får en varm glans om ettermiddagen, og i de skrå strålene ser jeg støvkornene sveve sakte gjennom luften.
Vi får ikke mange uker med dette gylne lyset før dagene blir for korte og solen står for lavt, og kanskje er det nettopp derfor jeg legger så godt merke til det.
Om kveldene, når lyset forsvinner og mørket kommer litt tidligere for hver dag, kjenner jeg en egen ro. Sommeren var tiden for å så, luke, vanne og høste, og nå er det mer tid til å gå rundt i hagen og bare se.