Det skrå høstlyset
Et rødt eple, plukket i det skrå septemberlyset.
Det er lyset jeg legger merke til først, før løvet skifter farge, før luften blir kald nok til å kjennes. En dag i september står jeg ute i hagen på et tidspunkt jeg pleide å gå ut på i juli, og lyset treffer meg annerledes, lavere, skrått, gyllent på en måte sommerlyset aldri er.
Dette skrå høstlyset gjør noe med hele hagen. Skyggene blir lengre og strekker seg utover plenen på tider av dagen der de om sommeren nesten ikke fantes. Fargene endrer karakter også, det grønne blir dypere, nesten mørkere, mens de første gule og røde tonene i løvverket fanger lyset på en måte som får dem til å gløde svakt mot den lavere solen.
Jeg har begynt å planlegge deler av dagen min etter dette lyset, uten at jeg egentlig har tenkt over det som en beslutning. Formiddagen bruker jeg annerledes nå enn i sommermånedene, for lyset kommer senere og svakere, og ettermiddagen får en helt egen kvalitet mellom klokken tre og fem, når solen står lavt nok til å sende lange striper gjennom epletrærne og ned på bakken mellom dem.
Nyplukkede epler samlet i et nett.
Det er også noe med hvordan dette lyset får meg til å se ting jeg ellers overser. Spindelvev som ellers er usynlige, blir plutselig synlige når morgensolen treffer dem i riktig vinkel, dryppende av dugg, hengende mellom stilker og greiner som fine, midlertidige kunstverk. Fjærene på hønene får en annen glød. Selv støvkornene i luften blir synlige i disse skrå strålene, svevende sakte i noe som nesten ligner en scene fra en film.
Jeg tenker ofte på at dette lyset ikke er mindre vakkert enn sommerens, bare annerledes, mer beskjedent kanskje, men på sin egen måte mer intenst nettopp fordi det er kortvarig. Vi får ikke mange uker av dette spesielle høstlyset før dagene blir for korte og solen står for lavt til å gi den samme gylne kvaliteten. Det er en påminnelse om at ikke alt vakkert trenger å vare lenge for å være verdt å legge merke til.
Om kveldene, når lyset til slutt forsvinner helt og mørket kommer tidligere for hver dag som går, kjenner jeg en egen ro i det også. Det er ikke bare en nedgang, en tapt sommer. Det er en overgang til en annen måte å være i hagen på, en som handler mer om å se og mindre om å gjøre, mer om stillhet og mindre om vekst.
