Høsten handler ikke om å rekke alt. Mellom epletrærne fant jeg roen.
Oktober har kommet til hagen, og lyset er blitt lavere og mykere.
Om ettermiddagen faller solen skrått inn over plenen, og foran lysthuset blomstrer rosen Astrid Lindgren helt til frosten kommer.
Om morgenen ligger duggen tung i gresset og i spindelvevene mellom staudene, og luften er så kjølig at jeg drar jakken tettere rundt meg når jeg går ut med kurven. I frukthagen henger de siste eplene av Katja igjen, og under trærne ligger nedfallsepler og gjærer i solen. Det lukter av fuktig jord og vått løv, og humlene som er igjen, flyr tregt rundt høstasteren.
Jeg har lært meg å bli glad i denne tiden, når hagen gir slipp og går mot hvile. Bladene gulner og faller, georginene står og venter på den første frostnatten, og staudene som stod så frodige i juli, legger seg ned og visner.
Før syntes jeg det var vemodig, og jeg skyndte meg å rydde og klippe ned alt, så hagen skulle se ordentlig ut igjen. Nå lar jeg mye stå.
Det var hagen som lærte meg det. For tolv år siden var jeg utbrent, og kroppen sa stopp på en måte jeg ikke lenger kunne overhøre. Det var en tretthet som ikke gikk over med en god natts søvn, og alt jeg hadde fylt dagene med, ble plutselig for mye.
Det eneste jeg orket, var å gå ut i hagen, sette meg på huk ved et bed og luke litt, langsomt og uten mål, med hendene i den mørke jorden. Jeg husker hvordan tankene ble stillere mens jeg holdt på, og hvordan jeg kunne bli sittende lenge og bare lytte til fuglene og vinden i trærne.
Hagen stilte ingen krav. Den spurte ikke hvor mye jeg hadde fått gjort.
Etter hvert begynte jeg å se hvordan hagen selv lever. Den blomstrer ikke hele året, men hviler hver vinter og samler kreftene i røttene under jorden, og så kommer den tilbake hver vår. Hvile er ikke det samme som å gi opp, men en del av rytmen i alt som vokser.
Tulipanløkene jeg setter ned nå i oktober, trenger mørket og kulden for å kunne blomstre til våren. Kanskje trenger vi det samme.
Hos oss er oktober en tid for å høste inn og samle. Vi plukker epler og presser most, henger de siste urtene til tørk på kjøkkenet, og jeg graver opp georgineknollene og legger dem i kasser i kjelleren. Det er mye arbeid, men det er et rolig arbeid, og jeg prøver å la det ta den tiden det tar.
Om kveldene setter jeg meg ned med en god bok og en kopp te av mynte og sitronmelisse fra urtehagen og kjenner duften av sommeren som ennå sitter i bladene.
Jeg lar mye stå til våren, for visne stauder og frøstander gir mat og ly for fugler og insekter gjennom vinteren. Hagen min blir aldri ferdig, og det har jeg lært å se på som en gave.
Et lite pusterom i høst
Finn et sted ute i hagen, på balkongen eller ved et åpent vindu, og sett deg godt til rette med en kopp varm te mellom hendene. Kjenn varmen fra koppen i håndflatene, og la pusten bli litt langsommere enn den var.
Se på ett tre eller én plante, og legg merke til fargene, hvordan bladene har begynt å skifte og hvordan lyset faller på dem. Lytt til lydene rundt deg: vinden, fuglene, kanskje et blad som faller.
Bli sittende noen minutter uten å gjøre noe annet.
Når du er klar, lar du skuldrene synke litt, kjenner koppen i hendene og føttene mot bakken, trekker pusten dypt en siste gang og tar med deg litt av roen inn i resten av dagen.
Til deg som vil ha mer ro
Mange av øvelsene som hjalp meg å finne tilbake til roen, skrev jeg om i boken Hagelivet, og nå har jeg samlet dem i meditasjonsprogrammet Hagens ro, med stemmen min og stemningsfull musikk som følger deg gjennom hver øvelse.
Kanskje kan det bli et lite pusterom for deg også nå som høstmørket kommer.
Varm hilsen fra Solveig
