De myke, rynkete bladene dufter av sitron når du stryker hånden over dem.
Sitronmelissen er en av de mest takknemlige urtene i hagen vår. Den vokser villig og frodig i urtebedet foran drivhuset, der den har bredt seg litt mer for hvert år, og hele sommeren har den stått tett av lysegrønne blader.
Når jeg stryker hånden over dem, kjenner jeg en søt og frisk duft av sitron, og siden juli har humlene og biene summet rundt de små, hvite blomstene fra morgen til kveld.
Hos oss er sitronmelissen i bruk nesten hver dag om sommeren, i te og kalde drikker, strødd over friske bær og i enkle desserter.
Nå som nettene blir kaldere og lyset står lavere, er det tid for å høste det siste før frosten kommer. Sitronmelissen tåler en god del kulde, men den første frostnatten gjør bladene brune og slappe, og da er både duften og smaken borte.
Derfor følger jeg med på værmeldingen utover i september og oktober. På en tørr og solrik formiddag, når duggen har lettet, klipper jeg ned hele planten til omtrent en håndsbredd over bakken og får en siste, stor høst, før planten får hvile under et lag med visne blader gjennom vinteren.
Den første høsten vi bodde her, ville jeg ta vare på så mye som mulig. En regnfull ettermiddag høstet jeg store armfuller, bandt dem i tykke bunter og hengte dem opp over kjøkkenbenken. Etter en uke luktet det ikke lenger sitron, men kjeller, bladene inne i buntene var grå og mugne, og alt sammen gikk rett i komposten.
Den høsten lærte jeg at sitronmelissen er mer sart enn den ser ut, for de store, saftige bladene holder på mye fuktighet.
Nå plukker jeg bladene av stilkene og legger dem i et tynt lag på et tørkestativ med netting, på et luftig og mørkt sted. Om høsten er luften fuktigere enn om sommeren, så jeg snur bladene et par ganger og lar dem gjerne ligge i opptil to uker.
Når de er så sprø at de knaser mellom fingrene, flytter jeg dem over i glass med tett lokk, og i et mørkt skap holder fargen, duften og smaken seg hele vinteren.
En mørk kveld i januar, når jeg lager meg en kopp sitronmelissete, kjenner jeg igjen duften fra bedet foran drivhuset.
Noen av de tørkede bladene går også med til et mildt hårskyll med sitronmelisse, som gir håret glans og en svak duft av sitron.
